Mitt fjell

Det er litt som at jeg har gjenoppdaget fjellet mitt denne sommeren. Har aldri gått så mye og så langt og så lenge som nå. Det er fint å gå alene, for hvis jeg plutselig blir veldig glad kan jeg bare løpe nedover fjellsidene uten å måtte vente på noen, og jeg kan stoppe for å twitre noe veldig viktig uten at noen må vente på meg av den grunn. Disse to bildene er fra toppen av Nevelfjellet, hvor jeg var for første gang i dag. Det er 1089 meter høyt, og jeg tror det er den fineste plassen jeg har vært i løpet av disse dagene. Eller altså, selve toppen av fjellet var jo rimelig standard forblåst gress og steiner og denslags, men utsikten var kanskje noe av det fineste jeg har sett. Det er så stort der! Alt er stort.
Det var vel på vei ned fra fjellet i retning Pellestova at jeg begynte å tenke på disse kjempene på Ettinsmoor. Jeg var enormt opphengt i Narnia som barn ser dere. En ting som er gøy er i den gamle serien som ble laget av Sølvstolen så er det likesom de brukte opp alle pengene i budsjettet før de kom på at de trengte en diger slange til slutten. Det ser litt ut som de har sydd den på samsen. Og resten av den serien er jo ikke sååå ille, synes å huske at Father Time var ganske fin. Men han er jo bare en diger dude som sover i fjellet. Anyway...
Jeg tenkte så mye på Narnia at jeg begynte å se Prince Caspian da jeg kom hjem. Nå er jeg halvveis, og tenker jeg ser den ferdig etterpå.

Det er litt stilig at den hytten er rimelig godt skjult når man kommer ned fra det siste fjellet. Jeg sto og kopte lenge på toppen av Sjusjøfjell i dag for å se om jeg kunne se den, men den ligger vel for nærme basen av fjellet, eller hva man nu skal kalle det, og dessuten er den grønn, og jeg er nærsynt - i.e. det var rimelig stødig hybris å tro at jeg skulle kunne se noe.

Men på den andre siden er det sånn:

Vi har mormors gamle fotoalbum her oppe som jeg alltid pleier å se i. Fant et trivelig bilde av meg og pappa på toppen av Sjusjøfjellet en høstferie. Jeg gjetter på at det er i 1988 eller 1989. Mulig 89 for jeg får en sånn skuffa-over-skolen-feeling når jeg ser bildet, og jeg begynte på skolen da. Jeg er stilig antrukket i lue med navnet på avisen som pappa var redaktør i. Skulle ønske jeg hadde kapret den boblejakken før den forsvant, men jeg har i alle fall mammas blå (den med BD-merket). Shit, den har jeg tråkket rundt i i mange år nå. 

En slags fun fact er det at på det tidspunktet bildet ble tatt likte jeg ikke blåbær. Jeg likte ingen bær faktisk, til min mormors store sorg. For henne var sommeren jordbær. Derfor tenker jeg alltid på henne når jeg spiser jordbær nå, og jeg skulle ønske himmelen fantes og at hun kunne se det.

Også fant jeg dette bildet, som jeg syntes var så fint, for det er likesom den følelsen der jeg har hatt litt når jeg har vært her nå. Pappa lagde den dammen til meg og den var fin og vasse i og å seile med båter i og lage små brygger og sånt. Jeg har vel de båtene ennå, jeg kaster jo ingenting som betyr noe.

I det siste har det vært rumpetroll i dammen, men ikke i år. Et år kunne vi følge med på hele greien, når de får bein og sånt. Vi pleide å hente inn rumpetroll i barnehagen, det er sikkert derfor jeg liker dem så godt. Jeg har lyst til å bo et sted med rumpetrolldam.

Masse kjærleik,
Soda