Minner fra 1916

Det er mye rart her oppe. I dag ble jeg sittende og lese i min gammeltante Maries minnebok fra 1916. Det følgende er altså betraktninger fra folk som var rundt 16-18 år da. 

Første minne er en smule dystert kanskje, og jeg håper nesten at jeg tolker håndskriften feil her:

Pas vel paa din ungdom imens du har den,

ti ungdommen kommer ei mere igjen.

Naar æren (?) er borte du har den ei mer,

Da maa du dig skamme for hvem som dig ser.

Og deretter ønskes man Ljos Framtid…

Oppfordringene om å bli godt gift er mange, denne er vel den vanligste:

Marie nu og Marie altid

Hogstad nu, men ikke altid.

Men det kan jo sies på andre måter også: Fem ord vil jeg dig sige; du maa ei peppermø blive. 

Nu er du snart atten aar,

Jeg haaper og spaar,

At inden du naar

Dit 25de aar, en mand og

En flok unger ved siden av dig gaar.

Atter andre oppfordrer til å giftes "fort og braat":

Elsk din mand og stop hans hoser saa skal du vandre på røde roser. Enkelt råd. Lett å gjennomføre òg.

Blant alle disse, kommer minnet fra Anna som et friskt pust nærmest:

Tante Marie forble ugift, hun arbeidet på meieriet på Lillehammer.

Ellers er det mye som kretser rundt tematikken «Nyt ungdommen mens du har den, det kommer til å bli helt jævlig senere»:

To unger kommer også med noen visdomsord. Jeg har på følelsen at de freestyler litt: 

Ellers er det mye relativt emoe greier, av typen "det eneste sikre i livet er vuggen og graven" - det er som jeg skulle skrevet det selv. 

Avslutter med min absolutte favoritt: 

Fikk lyst til å hilse på Halvor.